Dikt 2

Det var noe mitt hjerte ikke kunne fordøye
du slutta bare å snakke til meg du,
som om jeg ikke fantes,
jeg maila deg
du ignorerte meg...
Sånn virker ikke verden
du tar så feil,
den virkelig verden er der ute
å den venter ikke!

Jeg sto opp en morgen
kjente noe mangla
solen skinte inn gjennom ruta
du var ikke der lenger.
Jeg var ganske borte selv,
jeg angrer ikke ,
ville gjort det igjen.
du var nemlig en virkelig venn.

Jeg sleit med å ta mine første krabbesteg.

sleit med å ta de første skrittene

Sleit med å forlate Mamma å gå opp skoletrappa første gang

Sleit med å velge videregående

men sliter ALDRI med å fortelle deg hvor mye du betyr for meg <3