Det slo meg nettopp , jeg er ikke bare dårlig trent, jeg er lat skikkelig lat..
Om jeg ikke får et skikkelig tupp i rompa kommer jeg aldri og da mener jeg ALDRI til å bli i bedre form.

Det er rett å slett det som skremmer meg om dagen, sånn som idag når vi har grunntrening klarer jeg ikke å fokusere på å trene og roter meg inn på skolen igjen så fort det lar seg gjøre..

det er dette som setter planen min i fare, eller rettere sagt: min fremtid.
Når vi kommer til 1 september 2009 blir jeg innrulert i det norske forsvaret, noe jeg ser ekstremt masse frem til, jeg skal i sjøforsvaret og først på rekrutten på Madla....
Jeg veit med sikkerhet at dette blir SKIKKELIG hardt ( takker Karina som så snilt minte meg på det igår) og setter mitt spørsmål om hvor klar jeg rekker å bli til den tid.

Jeg er klar for en utdannelse, jobb og bil. klar for å være med venner og leve livet. mitt spørsmål blir bare: hva er egentlig å leve livet?
Jeg er redd for å stå i den situasjonen en dag at jeg kan konkludere med at jeg rota til alt, redd for at jeg ikke har levd livet fult ut.. Det er mye jeg ønsker å gjøre her i livet, må bare finne den rette rekkefølgen og hva som lar seg gjøre...

Jeg vil begynne med å gå ut å prøve å trene litt.. siden det faktisk er det vi gjør i dissa timene ;)
HaSTa La VistA PeoPle!