8 år...

Det har nå gått åtte år
selvom det føles som igår,
At Mammaen min sa til meg,
at Pappa og Tina hadde mistet deg.

Jeg tenker på deg ofte kan du tro,
på den gangen jeg ikke forsto.
Hvorfor du ikke her nede fikk være
å lære det livet vi andre fikk lære.

Det er skikkelig dumt at du ikke fikk se alt som er her nede,
bare det å være tilstede.
Du våker nok over oss alle fra der du er,
å ser hvor sær din søster er.

Det er ikke lett for barn å forstå,
hvorfor broren deres ikke er der til å lære å gå.
det er ikke lett for meg å tenke på deg,
jeg begynner som oftest å grine,
fordi du aldri fikk" bli me"
oss andre i "Menneklanen" når vi var ute i jungelbanen!

Når det går mot høst å nærmer seg November,
tenker jeg på at du aldri fikk være her i Desember
eller noen andre dager i året
Det kan såre innderlig å vell,
men det hjelper ikke lell ( Allikevel)

Frida begynte på skolen i høst,
men det var jo du som skulle begynne først!
Jeg lurer på hvordan du ville vært?
spilt trommer og holdt konsert?

Jeg begynner å tenke og skrive en stund før bursdagen din,
du dukker helt plutselig opp,
å jeg skriver til det sier stopp.

Jeg har enda ikke skjønt hvorfor livet bare gror "grønt"
og hvorfor du ikke er her hvor vi andre er!

Hvil i fred lille Dag<3