Reisebrev 3 (ogsaa sendt paa mail)

Reisebrev nr tre: La Luchita
30/8-10
Etter å ha tilbrakt 2 uker der ingen skulle tro at nokon kunne bu, var det på tide å flytte på seg, tinga blei atter en gang stua sammen i sekken og pickupen sto klar utenfor døra ca 2 timer etter avtale ( dette tror jeg er rekord seint ifølge avtale)! Vi skulle denne gangen ikke flytte så langt, bare 45 min med bil , på svært humpete veier så var jo ikke lange stykke. Veien var allerede humpete da vi kom til et skilt hvor det sto : Skogen! Det var på dette tidspunktet jeg ikke trodde vi kom lenger ut i ingenting. Vell fremme blei familie valgt ut fra hvem som drakk kaffe og ikke, så jeg endte i ei trehytte og ja, jeg har jugd det er NÅ jeg bor på landet.

Ny familie, nye vaner!
Min nye familie består av bare 4 stk Mammaen Xinia, Pappaen Carlos og Karla på 13 og Alonzo på 9. Xinia jobber i kantinen på barneskolen, som er forholdsvis stor med hele 40 elever. Her går yngste sønnen på 9 mens Karla går på collegie litt lenger unna. Hele familien er bønder og faren er oppe i 4-5 tida hver dag. Dette er samtidig som Karla står opp for å dra på skolen, som begynner 7.

Ved første øyekast tenkte jeg virkelig, at det kan da ikke gå å bo sånn langt borti ingenting . Det går en buss til sivilisasjonen om dagen , og den går kl 5 om morran til byen Buenos Aires og tar to timer, med et bussbytte på veien. Men etter å ha vært her i drøye to uker, har jeg funnet ut at det er en avslappene måte å leve på. Familien legger seg rundt kl 19 på kveldene i ukedagene og syns det er gruelig seint å bli invitert på middag kl 1800 på en mandag. Jeg har etter beste evne prøvd å forstå meg på denne familien, som ikke snakker det grann engelsk. Det gjør det jo egentlig bare lettere for meg å lære spansk, vil jeg noe blir jeg nødt til å si det på spansk.
Hver dag starter tidlig, familien er oppe mellom fem og seks og jeg har gjort mitt beste for å prøve å komme meg opp til samme tid, som regel uten hell.

La Luchita :
Stedet heter La Luchita og er et eget lite samfunn oppe på fjellet, alle kjenner alle og det lokale tilholdstedet er etter alt å dømme pulperian ( som er en bitteliten dagligvare, enda mindre enn den forrige) sosiale sammenkomster holdes enten på skolen , eller det nye lokale her oppe.
Det nye lokalet er så nytt at det faktisk blei ferdig akkurat i tide til en bursdagsfeiring på lørdag. Her kjenner alle alle og ungene er like mye hjemme som hos naboen. Alle har på et eller annet tidspunkt vært bak kassa og inne i selve butikken på Pulperian og du kan ikke vite for sikkert hvem som eier hva, da mannfolka ofte jobber sammen på jordene rundt omkring.
Så hva har jeg egentlig opplevd her oppe på fjellet?
Jeg har bodd i ei trehytte, uten doring på doen og en dusj der vannet ikke kom ovenfra. I et hus der veggene ikke er tette og vinduene bare er større sprekker i veggen. Varmtvann har jeg ikke sett siden jeg forlot Gardermoen og oppvaskmaskin har de ikke hørt om her nede. Vaskemaskin har de jo, som skyller klærne i kaldt vann og såpe, sjarmerene. Så må du stå der å skrubbe å gnikke til alle flekkene er borte og klærne i det minste lukter nyvaska. Etter det skyller du de og hiver de i sentrifuga et par min, det var her det skjærte seg for meg maskinen var nemlig møkkete! Så da måtte alt vaskes enda en gang til.
Jeg har vært med å feire bursdag, en noe anderledes bursdagsfeiring! For i Costa Rica feires det på høyt nivå når ei jente fylle 15, ny kjole med standard som en brudekjole. Slakting av hele dyr , hvor alt kjøttet er til festen. Alle man kjenner inviteres og hele bygda møter opp til festen! Fredagen blei brukt til å slakte en kalv, hvor jeg fikk være med på selve slaktingen. Jeg har aldri vært med på noe sånt før, syns det var litt merkelig å stå der å slakte et dyr å vite at vi skulle spise det. Fant etterhvert ut at det enkleste var å tenke på dyret som kjøtt og ikke som dyr!
Jeg har stått opp kl halv 4 om morgenen for å ta buss inn til nærmeste by ( som ligger to timer med buss unna)
Og jeg har hatt døgnrytme med leggetid 19:00 og opp igjen kl 6.
jeg har stått en hel dag på Pulperiaen, vært med på førskole , hjelpa til i kantina på skolen og dekorert ting jeg ikke kan navnet på.
Det merkeligste jeg allikevel har opplevd her er at jeg ikke kan gå ut døra aleine, jeg må enten ha med Karla( datteren i familien ) eller en eller annen , avtalen skal være gyldig fra begge sider. Det vil si at skal jeg jogge med Maren, må jeg spørre Xinia (mammaen i familien) ringe Maren for å høre om hu blir med, for så å vente på at hu spør Luz (mammaen i hennes familie) for så å kunne avtale når og hvor, hvor den ene antagelig blir fulgt for å møte den andre!

Videre har veien bært tilbake til La Fortuna på 4-S samling , men det kommer det mer om i neste reisebrev!

Hasta Luego