Ny måned, ny familie

Datoen 3 august var plutselig her, å vi skulle flytte! Tinga blei atter en gang trøkt oppi sekken og vi var klare, hva vi var klare for visste vi derimot ikke. Etter et par timers busstur sto vi atter en gang i San Josè , uten å vite om vi skulle videre samme dag eller ikke, det er det som gjør det hele så vanvittig morsomt. Dagen gikk med til å fylle ut rapport , vente , dra til Cartago , se et tradisjonelt opptog og spise seg stappmett på en cafè ved navn Tukasa!

Tilbake på hovedkontoret blei det atter en gang et par timers venting, noe som har blitt en vanesak.
Vi møtte region sjefen for neste region å videre skulle veien gå i pickup.

Denne natten skulle vi sove på hotell, så da blei det tid til litt nett og sløve litt uten å høre spansk overalt, var avslappene ja!

Dagen etter var avtalen at vi skulle bli henta av Wilfrido kl 9, for å spise frokost, men som ting ellers her nede tok det litt lenger tid og halv 10 sto pickupen klar utenfor hotellet og vi fikk spørsmål om vi hadde spist. Så blei det frokost hjemme hos Wilfrido ( regionmannen i 4S ) og tur videre nedover, så ikke svært mye , da øyet mitt har bestemt seg for ikke å samarbeide sånn alt for mye, holdt jeg stort sett øyene lukket hele veien.

Veiene i Costa Rica er noe for seg selv, skal jeg sammenligne med noe, vil jeg velge å si at de er en dårlig traktorvei. Å det kommer til å ta LANG tid før jeg klager over Svelvikveien eller veiene i Lier igjen, ikke at jeg egentlig pleier å gjøre det men nå kommer det ikke til å skje.
Veiene ser ut som de er lagd av forholdsvis store steiner og ikke så mye grus. Så er en svært dårlig deal å kjøre senka bil her nede, noe noen såklart gjør, glupt!

Etter et par nye timer , kjørte vi av «hovedveien» nå kjørte vi sakte på en grusvei, som så ut som om den ikke gikk noen steder. Etter en liten stund sto vi foran et lite hus, med murvegger og blikktak, som egentlig ikke sitter sammen i det hele tatt. Her blei vi stura inn begge to med begrunnelsen at den ene egentlig bodde hos naboen, men at det der ikke var sengeplasser nok. Så nå bor Maren og jeg på landet. Det er stedet der ingen skulle tro at nokon kunne bu! Til nærmeste ordentlige matbutikk er det ca en time med bil, i Norge hadde det nok gått fortere . Men som sagt er veiene heller skrøplige.

Når vi først er inne på tema skrøpelig må jeg nevne bilen. Som den forje familien har også denne familien en kassebil, mens den forje kanskje kunne blitt Eu godkjent. Hadde denne vært skrapa før de rakk å ta en nærmere titt på den. Allerede i det jeg så bilen skjønte jeg at det var nok ikke bare bare med denne bilen, å rett skulle det vise seg at jeg hadde, den hadde store problemer med å starte, å når den var igang.. døde den igjen lynkjapt. Så etter en del forsøk var den klar for en tur. Det gikk heller rolig for seg, og i oppover bakker virker det som den hvert øyeblikk triller bakover.
Ikke et eneste vindu bak kan lukkes ordentlig da håndtakene på vinduene har falt av, så det er hull i alle vinduene. Der antenna sitter, lekker det vann inn, samt på passasjerdøra foran, og i taket mitt i bilen og ikke minst gjennom hele bakruta!

Ellers har jeg bada i elva, sitti på hesteryggen , møtt halve nabolaget og planta planter.
Hva spansken angår, går det så som så. Jeg er jo ikke akkurat kjappest til å lære, men jeg prøver og det blir stadig bedre.

Søndag 8 august var vi klare for basseng bading. Med standarden her nede, var vi greit spente på bassenget. Å våre mistanker var ikke forgjeves. Det var et lite basseng, med det som kunne se ut som stort sett regnvann! I tillegg lå det like ved en bar, så der fikk folk fri utkikk når vi bada, blei ikke mye bading, men en dusj blei det!
Til nå har planene om hva jeg skal gått fra dag til dag, men fremover er det en del ting på plakaten.
Tirsdag : lage mat til en eller annen form for fest
Onsdag: Sy kjole eller noe annet
Torsdag: Tur til Panama.

Så det var alt for denne gang

å atter en gang, sorry for ingen bilder, men det trådløse internett i ingenmannsland tillater ikke slik luksus..
HasTa La VisTA people.